CHARLES SAUNDERS PEIRCE

Den andre retningen innenfor semiotikk ble etablert av amerikaneren Peirce. Selv om han fokuserer på samme prinsipper som Saussure er det likevel klare motsetninger. Peirce mener på sin side at: «alt er tegn så lenge det betyr noe for oss i en eller annen forstand».

Ut i fra hans forståelsesteori kan en si at når en ser en hest så er det egentlig et tegn på en hest. Går vi helt bort og klapper hesten, oppfatter vi flere tegn på det samme, nemlig myke hår over kraftige muskler. I Peirce sin modell faller altså skillet mellom assosiasjoner og konnotasjoner bort, og det samme gjelder skillet mellom denotasjon og konnotasjon.

Tegn, interpretant og objekt

Dette er en viktig modell for å forstå Peirce sin forstålese av tegnet. Tegnet er det som står for noe annet, og objektet er det andre som det står for. Interpretanten er den betydningen tegnet har for noen. Hvordan forklares dette i praksis?

I en enkel strekningtegning av en sol er tegnet. Da vil solen være objektet, og tanken våres «dette betyr sol» er interpretanten. Men det er viktig å forstå at objektet ikke er tingen selv, altså «selve solen».

Tegnet kan også bli forskjellige objekt ut i fra interpretanten. Altså tegnet sol kan interpreteres som stjerne, da blir altså objektet for eksempel en filmstjerne. Da er det plutselig åpnet for en helt ny type objekt. Dette aksen kalles for ”uendelig semiose”. Ut i fra den «uendelige semiose» kan en si at det alltid vil være umulig å fastslå tegnenes endelige eller absolutte mening.

Symbol, ikon og indeks

Peirce deler tegnene inn i tre forskjellige kategorier ut i fra hvilke attributter de har. Den første kategorien kalles for symbol. Alt som er noe men betyr noe annet kan sies å være et symbol. Symbol er også tegnene som ikke er logisk, som er arbitrær, en må altså lære seg hva de forskjellige symbolene betyr før en kan lage en mening ut av dem. Eksempler på dette kan være trafikklysets farger, visse logoer og andre fenomener som vi må ha lært betydningen av.

En annen type kalles for ikon eller ikoniske bilder. Dette er tegn som ligner det de står for – det vil rett og slett si bilder, altså visuelle tegn, av mer eller mindre fotografisk eller realistisk type. Eksempler på dette kan være bildet av kongen i et fotografi. Det er ikke kongen selv, men et ikon av kongen.

Det siste typen kalles for indeks. Dette er noe spesielt og kan forklares som et tegn som peker på det de står for. Skispor i snøen er indeksikalske teng på at noen har gått på ski der. Røyk i luften kan være et indeksikalsk tegn på at noe brenner, og så videre.

Noen tegn kan også gå under flere av kategoriene, og dette gjør hele smørjen til et aldri så lite systematisk kaos.

Forskjellige kodeskifter

For å gjøre det hele enda så «mer forståelig», skal det sies at ut i fra hvor tegnene blir framstilt vil dem bety noen annet. Hvis et tegn av en mørk mann i svarte kler blir framstilt i en film vil en trekke konklusjonen, jo, dette regner jeg med er skurken.

Hvis en hadde sett en mørk mann i svarte kler i et kontorbygg ville en trekt konklusjonen, han skal antagelig stjele noe, neida, det ville vi ikke, vi hadde tenkt, han jobber med økonomi. Det ville vi tenkt. Nå spøker jeg godt her. Det begynner å bli sent, og du som overraskende nok skulle lese denne teksten, tenker nok ditt angående seriøsiteten til denne bloggen.

Fra spøk til alvor. Kort forklart kan en si at tegnene blir forstått ut i fra sammenhengen de blir framstilt i, eller ut i fra overordnede koder. Westernfilmer har sin egen kode, og popkulturen har sin.

Genre som koder

En genre kan i en semiotisk sammenheng defineres som en kode som bestemmer hvilke typer av tegn som kan kombineres hvordan innenfor en viss klasse eller familie av tekster. Genre betyr på latinsk genus, som betyr slekt eller familie.

En kan likevel peke ut at genre, til tross for at de er ganske så stabile, hender at de forandrer seg litt med tid. I filmsammenheng kan vi igjen peke på westerngenren. Den har forandret seg jevnt over tid, og noen ganger aksepterer publikum forandringene andre ganger ikke. Genrebegrepet er meget sentralt for forståelsen av allslags mediekommunikasjon, og vi kommer tilbake til det i ene rekke sammenhenger.

HISTORISKE GENRE OG TEORETISKE GENRE er noe forskjellig. Den første handler om sjangre som har vært aktiv som en kommunikasjonsmetode under tiden den var aktiv. Teoretisk genrer er teoretikere (naturlig nok) som i ettertid har etablert en felleskap for visse type filmer eller tekster. Eksempel på dette kan være ”film noir (svart film)”. Man kan altså i og for seg si at denne genren er en ”kode” som er konstruert i etterhånd.

Men en kan like gjerne si at kritikere og forskere har løftet fram og satt navn på en kode som faktisk eksisterte og var virksom i det aktuelle tidsrommet uten at datidens aktører i Hollywood og kinosalene var seg den bevist.

Syntagmer og paradigmer

Syntagmer og paradigmer kan forklares på denne måten: paradigmene kan en kanskje tenke seg som ”språkets lagerhyller” der en finner og henter ut de ord som passer på en bestemt plass i syntagmene. Hvis jeg skulle forklart det med egne ord ville jeg sagt det slik: syntagmer kan sammenlignes med genre, og paradigmer med hvilke kjennetegn som du har lov til å bruke i syntagmet for at seeren skal forstå at det er den nøyaktige syntagme.

Et annet eksempel kan være om en skal kle seg fint i en konfirmasjon er det visse paradigmer som forteller hva som ser lov og hva som ikke er lov. En kan for eksempel ikke ta på seg dressjakke og joggebukse, da bryter du med reglene i det syntagmet.

FERDINAND DE SAUSSURE

Innenfor semiotikk finnes det to ulike retninger. Den ene retningen står lingvisten Ferdinand De Saussure for. Han tok utgangspunkt i det verbale og språkelige, og mente at alle tegn inneholdt et materielt uttrykk og et immaterielt innhold. Altså vil alle prikker, streker, rundinger, figurer, lydbølger kunne være tegn. Dette er ting vi knapt nok tenker over, og tegnenes betydning er styrt av konvensjoner eller koder i samfunnet du lever i.

Innenfor det verbale kan en si at forholdet mellom uttrykket og innholdet er arbitrært, vilkårlig eller tilfeldig. Det er ingen logisk grunn for at når vi sier hund høyt eller skriver hund så betyr dette hund. Vi kunne likegodt kalt hund for katt, det hadde ikke hatt noe betydning. Dette er bare etablerte konvensjoner i vårt samfunn i dag, og hva hund heter varierer jo fra land til land.

Det er annerledes med visuelle tegn som vi ser gjennom fotografier eller tv. Når vi ser en hund løpe forbi kamera i en tv-reportasje er det ikke hunden selv vi ser, men tegnet av hunden. Det er logisk i motsetning til en tekst hvor tegnet hund er brukt, da er det bare en generell hundebetydning knyttet ti seg, ingen bestemt rase og slett ikke noe navn. Det visuelle hundetegnet vil alltid være mer bestemt – i alle fall så lenge det handler om fotografiske eller en realistisk tegning.

Denotasjon og konnotasjon

Hvert uttrykk vil ha et denotativt betydning og et konnotativt. En denotativ betydning av et uttrykk vil være den direkte oversatte meningen av uttrykket. En konnotativ betydning av et uttrykk er det andre uttrykker kan stå for indirekte. Kon-nontasjon betyr direkte oversatt med-medbetydning, og konnotative betydninger av uttrykk er noe vi lærer med automatikk og ikke tenker mye over. Selv om den denotative betydningen av et uttrykk er noe konstant vil den konnotative betydningen variere veldig.

Et eksempel på dette kan være soltegnet som vikingene brukte. Dette er et tegn som ingen hadde noen negative konnotasjoner i etterkrigstiden. Men da nazistene tok soltegnet i bruk undre verdenskrig skiftet den konnotative betydningen av tegnet. I ettertid konnoterer dette tegnet avsky for folk flest. Mindre ekstreme eksempler kan være klesmote. Klær som er på mote vil konnotere at en er nytenkende, kul og kanskje litt hipp. Mens de samme klærne vil konnotere noe helt annerledes om en skulle tatt i bruk forårets mote. Da vil de samme klærne konnotere noe helt annerledes.

Det er viktig å kunne skille mellom konnotasjon og assosiasjon. Konnotasjon vil bety det kulturelle felleskap sin forståelse eller betydning av et gitt tegn. Mens en assosiasjon vil bety enkeltindividets forståelse av tegnet.

Det er også viktig å kunne forstå at tegnene vil ha forskjellige betydninger ut i fra hvor de sier dem. Altså, om en skulle rope «brann» på en pub i Bergen vil det konnotere noe helt annerledes enn om en skulle ropt det for eksempel på en pub i København. Det vil altså ta person som besøker et nytt sted, by eller land en viss tid før en plukker opp alle de lokale betydningene og frasene av et ord. Dette gjør at en av og til vil ha vanskeligheter med å forstå utenlandske programmer som er blitt kjøpt inn til Norge. De vil bruke uttrykk og fraser som betyr noe annet for dem enn det gjør hos oss.

INTRODUKSJON TIL SEMIOTIKK

Semiotikk

Semiotikk er et spennende emne på mange måter. Det er et felt vi indirekte kan mye om, men som likevel er vanskelig å sette fingeren på. Det handler om å forstå tegnene vi bruker i samfunnet vårt, og om hvordan disse tegnene skaper en mening. For å illustrere hva Semiotikk handler om i korte trekk vil jeg benytte meg av et lite eksempel.

Du koser deg en fredagskveld foran tv-en; en film starter. Det første du ser når filmen starter er et damplokomotiv som stanser ved en togstasjon. Ut av toget kommer en mann kledd i svart. Mannen har «tredagersskjegg», hatt, store sko og et belte med en revolver i. Denne mannen kaster seg opp på en hest og rir inn mot en gammeldags amerikansk by

Hvis jeg hadde spurt deg hvilke sjanger dette er hadde du nok resonnert deg fram til at dette er en western. Det er godt mulig du greide å tippe dette allerede etter noen korte sekunder. Du har med andre ord «lest» ut av bildet og lydspor hva slags film dette er. Etymologisk sett er altså det å lese, å sette sammen ulike elementer til en ny helhet. Elementene i filmen betyr i og for seg forskjellige ting, men vi kan samle dem alle i forestillingene vi har om westerngenren. Hvert av disse elementene kan en da si at fungerer som tegn.