RETORIKK: LÆREN OM TALEKUNST

Det er viktig at du som leser, forstår at denne websiden på ingen måte er noe annet enn en blogg. Du må selv ta stilling til hvor vidt det som står her er riktig, til dels riktig eller feil. Websiden er hovedsakelig ment som et nettsted hvor undertegnede kan samle sine tanker rundt eget studie.

Introduksjon

Retorikk handler om å kunne forstå kommunikasjonen ut i fra avsenderens synspunkt. I moderne tid er ofte retorikken blitt definert som læren om overtalelse.

Retorikkens tradisjoner har opphav i antikkens Hellas omkring fem hundre år før Kristus, som en lære om talekunst. Den oppstod som en refleksjon over hva som kjennetegnet gode talere, det vil si taler som virket overbevisende på tilhørerne og som i den forstand kan kalles effektive.

Sofistene er gruppen mennesker som i antikkens tid ga retorikk et dårlig rykte. De som kjennetegner sofistene er at de mente at de kunne lære folk å tale overbevisende for et hvilket som helst synspunkt. De brydde seg hovedsakelig mer om effekten på tilhørerne, i om talen var i etisk forsvarlig eller i overensstemmelse med vireligheten.

En kan i teorien si at enhver bruk av språket er retorisk, da en alltid vil på en eller annen måte prøve å få motstående part til å akseptere, innse, forstå ens budskap.

Det retoriske arbeid

Alle som holder en tale gjør det alltid med en eller annen form for hensikt. Den klassiske retorikken regnet med tre forskjellige typer taler. Domstalen, påvisende talen (lovtaler og oppvisningstaler), og rådssalen, alle med sine egne særtrekk.

Domstalen dreier seg om skyld og uskyld. Den påvisende talen dreier seg om å rose en eller annen person for noe. Dette gjør en gjerne i sammenhenger som bryllup, jubileer, innvielser og lignende. Den siste kalles som sagt for rådssalen og dreier seg om å overbevise en forsamling om at den ene eller andre handlingen eller beslutninger er klok. Det skal sies at disse tre forskjellige typene taler ikke er dekkende for alle de genrene som er retorisk relevante i dag.

Inventio, Dispositio, Elocutio, Memoria og Actio

Den klassiske retorikken beskriver fem deler eller prosesser som en taler bør gå gjennom for å oppnå et vellykket resultat.

INVENTIO finne fram argumentene som tjener saken. Altså hvordan en velger ut argumentene sine, hva som er mulig eller ikke, hva som har skjedd eller ikke, hva som vil skje eller ikke. I dette feltet blir ofte topoi flittig brukt. En topos kan en i utgangspunktet gjerne si er et spørsmål man stiller angående emnet – en problemstilling.

DISPOSITIO er enkelt forklart måten en framlegger stoffet en fant fram i Inventio fasen. Den skal brukes som en slags forrett hvor en vil fange sitt publikum gjennom gode argumenter som er underbygget av soldige poeng. Her skal alt framlegges, slik at det blir forståelig for publikum, og at du gjennom dine argumenter vinner over publikumet til din side av saken. Du vil i denne fasen trenge en begynnelse, en midtpart og en slutt. I slutten er det også lurt å framlegge en konklusjon gjerne med et følelsesmessig innhold. Men den som blir journalist må lære seg en annen oppbygning. Her må de bruke det som kalles for en ”omvendt pyramide”. Da må stoffet blir presentert med de viktigste poengene tidlig i teksten, og deretter spes med mindre og mindre tekst.

Neste fase kalles for ELOCUTIO og betyr direkte oversatt stil. Denne fasen er også det som har fått størst betydning innenfor retorikken i senere tid. Det handler om hvordan en legger fram språket eller talen sin. Hvilke ting man velger å si og hvordan. Idealet var en tale som var både så klar og så virkningsfull som mulig – sann, god og vakker!

Fase nummer fire kalles for MEMORIA. Dett er også den første fasen som sier seg selv ut i fra ordets betydning, som gjerne kan sammenlignes med det norske ordet memorere. Her går det rett og slett ut på å lære seg teksten eller talen utenat. Vi vet jo alle fordelene ved å kunne teksten sin utenat i stedet for å lese opp fra en nedskrevet tale. Dette er blitt løst i tv-sammenheng med oppfinnelsen som kalles teleprompteren. Det gjør slik at nyhetsoppleseren kan se direkte inn i kamera og samtidig lese det han eller hun må si.

Den siste fasen kalles for ACTIO, og handler om selve framførelsen av talen. Denne fasen handler altså om å forstå hvor en skal sette trykk på ordenen, stemmeleie, kunstpauser, blikk, mimikk og om kroppsspråk generelt.

Overtalelsesmidler

Innenfor den retoriske verden er det tre forskjellige typer midler du kan bruke når et publikum skal overtales eller overbevises om noe: Etos, Logos og Patos.
Etos går ut på og selve framføreren av budskapet, om han eller henne personlige karakter. Virker denne personen troverdig, vil han eller hun seernes eget beste, og så videre. Innenfor reklame blir mennesker som er tilegnet positive konnotasjoner ofte brukt. En skøyteløper som snakker om den nye Omega-3 pillen er et klassisk eksempel på dette. Skøyteløperen er en beundringsverdig person som massene også har tillit til, og reklamen er et forsøk på å overføre massens konnotasjon fra skøyteløperen til sitt nye produkt. Dette er en utspekulert men også veldig vanlig måte å drive reklame.

Logos han om selve talen som blir framført, og om hvilke overtalelsesmidler som er implementert i teksten. Logos kan igjen bli delt opp i to forskjellige biter, enthymemet og eksempelet. Enthymemet går ut på at du sier to regler hvor midten er utelatt. Altså. Christian kan du ikke stole på lenger. Christian er blitt politiker. Med andre ord sier du ingen politikere kan bli stolt på. Publikum kan føle seg smigret ved en bruk av enthymemet, da de er fornøyd med at de forstår hva en snakker om. Enthymemet er også en måte å få publikum til å delta i samtalen. En smart og unektelig effektiv måte å kommunisere og overtale på. Eksempelet er noe annerledes. Det går ut på å vise til et enkelt tilfelle for og dermed antyde at det er en allmenn regel vi står ovenfor. ”Å redusere forsvarsbudsjettet ytterligere er som å forberede et nytt 9. april.”

Pathos er den siste fasen. Den går ut på å mobilisere de sterke følelsene i seg selv og sitt publikum mens en taler. Altså følelser som: anger, skyldighet, hat, medlidenhet og så videre. I rettssaler blir dette flittig brukt, og en god advokat må kunne beherske denne teknikken godt. I den retoriske verdenen er ikke denne teknikken regnte som falsk. Tvert i mot essensiell for å rive meg seg selv og sitt publikum. Her er det likevel viktig og alltid virke troverdig når en bruker Pathos som virkemiddel. Virker en ikke troverdig i sin argumentasjon eller lignende kan teknikken så tilbake på taleren, og svekke hans sjanse for å lykkes.

Nyhetssendingene

Nyhetssendingen er et interessant emne å ta for seg når en ser på retoriske virkemidler. Dette er nemmelig et punkt hvor mange virkemidler er i full sving for å overbevise oss publikum at det tales fra et autoritets- og kunnskapspunkt. Det første virkemiddelet som er i bruk er vignetten som skal introdusere nyhetene. Da er gjerne bilde av en roterende jordklode av enten ekte eller animert stil. Du hører også i tv 2 sin vignett seriøs eller om du vil, spennende nyhetsmusikk. Dette gjør du får å skape et ethos i programmet som helhet men også for nyhetsoppleseren, slik at vi får både tillit til programmet og nyhetsoppleseren som også kalles for anker!

Nyhetsoppleseren på sin side er iført formelle og fine klær av god kvalitet. En stiller ikke i t-skjorte når en skal fremmeføre verdens nyheter. Det er også blitt brukt fargen blå i denne sammenheng. Dette er fordi blå har en konnotativ betydning som gjenspeiler seriøsitet, kongelighet og nøkternhet.

I dagens nyhetssendinger ser vi ofte i bakgrunnen en hardt arbeide redaksjon. Dette konnoterer at deres fakta kommer fra et punkt hvor informasjon kommer kontinuerlig, og at de dermed med andre ord er i en bedre situasjon enn oss som ser på tv-en til å framføre nyheter. Selv om nyhetsoppleseren ikke nødvendigvis vet mer enn oss aksepterer vi likevel at han har en mye bedre forutsetning enn oss til å presentere verdens nyheter, da han sitter i en stol hvor nyheter strømmer inn kontinuerlig.
For å skape en best mulig overgang fra nyhetsstudio til nyhetssendingene snakker altså ankeret, nyhetsoppleseren først som en innledning til saken, hvor vi deretter blir ført inn i situasjonen for en dypere forståelse av saken. Da vil også ankeret, altså nyhetsoppleseren, bli erstattet av for eksempel en reporter. Dette gjør de for å skape en fin og myk overgang slik at vi som seere enkelt skal kunne følge saken.

Ankeret vil alltid holde øyenkontakt med oss som seere, dette føler vi er greit. For dette ankeret er en fast person, som vi er blitt vant med, og som vi føler vi har en salgs kontakt med. Hvis et intervjuobjekt ser direkte inn i kameraet, vil vi med andre ord, føle at dette er en inntrenger. Hvorfor. Fordi det føles unormalt og ikke respektabelt. Det er kun ankeret og andre reportere som har lov til dette. Hele tiden er det ankeret som driver videre nyhetssendingen.
Vi aksepterer det meste de sier i nyhetssendingen fordi de har en meget effektive og vel utprøvde retoriske virkemidler. Skulle de dermed ta for seg en sak du som seer kan mye om kan du komme til å stille deg mer kritisk til det de sier. Hvis du skulle fremme punkter eller ting som ikke stemmer overrens med din virkelighetsoppfatning av samme sak er det naturlig at du fornekter informasjonen. Kanskje vil du klage til de andre som ser på, eller mer sannsynelig, klage direkte til tv-en. Slik er det bare. Men stort sett vil en stille seg positiv og svelge det meste som kommer ut i fra nyhetssendingene!

Metaforer og døde metaforer

I dagens samfunn har vi noe som kalles for metaforer – det er deg vel ikke ukjent. Metaforer kan forklares som en sammensetning av ord, som skaper en logisk absurditet, med en overført betydning, og som dermed leseren må skape en ny betydning av. Eksempel på dette kan være: livet er ikke en dans på roser, en besj sier mer enn hundre dass, dødsgodt, fleskeberg.

Det finnes også noe som kalles for døde metaforer. Dette er metaforer som er, ja du tipper riktig, døde. Hvordan forklarer vi dette i teori? Det er en metafor som vi ikke lenger oppfatter som en metafor, men som et selvstendig ord. I sin tid ble det brukt som en metafor for å bedre forklare eller visualisere noe. Eksempler på dette kan være ”fjernsyn”, ”radiobølger”, ”datamaskin” og så videre. Døde metaforer er i de fleste tilfeller oversettelige, mens levende metaforer er uoversettelige.

Allegori, Ironi, Efemisme, Synekdoke og Metonymi

Det er også mulig å lage en helt tekst som er ”bunnet opp” av metaforer, da kan den kalles for en allegorisk tekst. Allegori er en form som ofte har vært brukt for eksempel til moralske lærestykker, eller til mer eller mindre syrlig humoristiske kåserier. Men hva er forskjellen på Ironi og Allegori.
Det kan være vanskelig å skille de to frasene, da begge i teorien betyr å si noe og mene noe annet. Ironi er ment som en humoristisk måte å si noe på, og ble i antikken betegnet som å framstille seg selv som uvitende. Det er en god betegnelse den dag i dag. ”Det var kjekt å miste mobilen på fjellet”, da fremstiller en seg selv som en idiot. Rett og slett.

Eufemisme er å forskjønne en frase. Altså at en ikke sier ”personen døde i kveld” så sier en ”personen sovnet stille inn”. Det er meget utbredt form i politikkens språkbruk.
Synekdoke er når en sier en setning men en velger å utelate visse ord, og at den har en betydning som omfatter det en sikter til, eller inngår i det. Eksempel på dette kan være ”nordmenn [mange nordmenn] drikker seg dritings i Syden”. ”Jeg tar meg et glass”, det betyr selvfølgelig ikke ta du tar deg selve glasset i deg, men tingene i glasset.

Den andre typen medforståelse kalles for Metonymi, og er en frase som gir forbindelse mellom det en sier og det som menes. ”Jeg liker Tarantino”, det betyr ikke at jeg kjenner Tarantino selv, så klart. ”Jeg tar meg en røyk”. Dette vil jo så klart si at du ikke tar røyk selv, men du tar en sigarett, for å få i deg nikotin som befinner seg i røyken.

Som du sikkert tenker etter å ha lest dette (forskjellen på synekdoke og metonymi) dette, er at det er vanskelig om ikke umulig å skille de fra hverandre. Mulig det er det, men min forklaring er like god som alle de andre forklaringene jeg har funnet på nett. Det er vanskelig å skille dem fra hverandre, amen og god natt.