NORSK RADIO

Jeg har ikke lagt mye arbeid ned i denne teksten, men det kan være jeg vil komme tilbake til teksten i ettertid for å oppdatere den med ytterlig informasjon.

Radio ble introdusert i Norge i mellomkrigstiden, og mellom 1923-1933 ble det etablert en del lokale radioer. Det var hovedsakelig privatpersoner som etablerte de første radiostasjonene rundt om i Norge. I 1923 ble det stiftet et privat selskap kalt Kringkastingsselskapet. Dette selskapet fikk innenfor en periode enerett til kringkasting innenfor Osloområdet med en radius på 150 km. Tett etter ble det etablert selvstendige radioselskap i Bergen, Ålesund og Tromsø.

Grunnet misnøye med tilbudet og kvaliteten ved sendingene ble det i 1933 bestemt at staten skulle ta over ansvaret kringkasting i Norge. NRK ble dermed etablert. Stor utbygging av nye sendere førte til at stadig nye deler av landet kunne ta imot programmene. En av målene til NRK var at hele landet skulle ha mulighet til å motta programmene.

Under og etter krigen var radioen et sosialt medium hvor alle i familien kunne samles rundt. Den hadde i etterkrigstiden samme rolle som tv-en skulle få tiår etterpå. Sakte men sikkert utvidet NRK sendetidene sine, og i 1984 ble en ny radiokanal etablert, P2. Samtidig ble det åpnet opp for at nærradioen igjen skulle få mulighet til å sende sine egne sendinger.

Fram til 1988 var det forbudt med reklame i lokalradioene og programmene var stort sett finansiert av sine eiere. Da reklameforbudet ble opphevet i 1990 ble lokalradioen en mer profesjonell og kommersiell framtreden, og gav samtidig NRK stor konkurranse.

I dag har vi nesten et titalls radiostasjoner, noen privateid andre eid av staten. Til tross for store endringer i samfunnet i løpet av 1900-tallet har radioen aldri gått av moten. Mye av dette henger sammen med at radioen hele tiden har tilpasset seg tidene. Andre grunnen kan være at mediet kan kalles for et sekundærmedium. Det vil si at en ikke trenger å gi mediet all oppmerksomheten for å kunne følge sendingene. Det er fult mulig å gjøre andre ting samtidig som en hører på radio. Mye av suksessen til radio ligger i nettopp dette.

Kildehenvisning

  1. Media i samfunnet
  2. Radio
  3. Kringkasting

NORSK PRESSE

Norge har i dag en sterk og variert presse, og den kan delles opp i tre ulike nivå: nasjonale, regionale og lokale aviser. I mange land, inkludert i Norge, har vi aviser som retter seg mot visse deler av befolkningen, et eksempel på dette kan være: dagens næringsliv eller sagat.

En kan argumentere for og i mot hvilke mål avisene i Norge har, men det er lett å bli enig om tre sentrale punkt: profitt, kunnskapsøkning og politisk påvirkning. Norsk presse blir finansiert på forskjellige måter: salg av avisen som helhet, salg av reklame, private og offentlige tilskudd.

For mange mindre aviser har støtten som kommer fra staten (mer om pressestøtten) likevel vært hovedgrunnen for at det har vært mulig å drive avis. Det er kanskje også en av grunnene for at vi i Norge har en så variert presse. Men hvordan startet det?

Historisk Utvikling

Norge kom en god del senere i gang enn mange av de andre landene i Europa, faktisk 150 år etter den første avisen hadde sett dagens lys. Midten av 1700-tallet fikk Norge sin første avis, og den første dagsavisen kom i 1819 og gikk under navnet morgenbladet, og er aktivt den dag i dag. Grunnen for at det tok så lang tid før Norge fikk egen presse henger sammen med at vi var i union med Danmark. Vi hadde dermed ikke et like stort behov for egen presse. Dette forandret seg fort etter vi gikk ut av unionen.Utviklingen til norsk presse kan deles inn i 4 forskjellige perioder:

  1. Ekspansjon (1835 -1915)
  2. Overgang (1915 – 1945)
  3. Markedskonsentrasjon (1945 – 1990)
  4. Nedgangsfase (1990 -)

Ekspansjon varte helt fram til 1915, og ved slutten av denne perioden hadde alle de store byene i Norge konkurrerende aviser. Mange aviser var da politiske aviser som valgte å støtte et gitt parti. I mange tilfeller hjalp også partiene avisene økonomisk.

Neste periode dekker mellomkrigstiden og kalles for overgangsperioden. I denne perioden holdt antallet aviser seg konstant, men det var likevel en del nedleggelser og noen nye etableringer.

Neste periode kalles for markedskonsentrasjon og startet i etterkrigstiden. I denne perioden forsvant mange av de mindre avisene, mens de store vokste seg større, og etablerte seg til slutt som riksaviser. Sakte men sikkert ble båndene avisene hadde til partiene svekket, og forsvant gradvis helt vekk.

I 1990 og videre har avisene gått inn i en ny periode, kalt nedgangsfasen. I denne fasen er det økende konkurranse, blandet med endret utforming og innhold som har stått i fokus.

Norsk pressekultur

Norsk presse har siden 1814 hatt i teorien hatt trykkefrihet, grunnen for at jeg sier i teorien er fordi den i det siste har blitt noe lunde forandret. Norsk presse har gitt seg selv noen begrensninger. Eksempler på dette er redaktørplakaten og vær varsom-plakaten.

I dag er massemedia et viktig bindeledd mellom folket og styresmaktene. Det bringer informasjon fra organisasjoner, partier, staten og andre til folk flest. Det bringer også kunnskap til styresmaktene om hva folk ønsker og trenger. Det er viktig at alle får komme til i avisene i den grad det er nyttig for befolkningen. Hvis en for liten gruppe styrer media kan dette være en truende faktor for et godt fungerende demokrati. Mange og uavhengige aviser øker sjansene for at godt mangfold, og vil indirekte virke styrkende på demokratiet. I Norge innførte man derfor pressestøtten som skulle hjelpe de mindre avisene økonomisk.

Kildehenvisning

  1. Pressestøtte
  2. Vær varsom-plakaten
  3. Redaktørplakaten
  4. Media i samfunnet