CHARLES SAUNDERS PEIRCE

Den andre retningen innenfor semiotikk ble etablert av amerikaneren Peirce. Selv om han fokuserer på samme prinsipper som Saussure er det likevel klare motsetninger. Peirce mener på sin side at: «alt er tegn så lenge det betyr noe for oss i en eller annen forstand».

Ut i fra hans forståelsesteori kan en si at når en ser en hest så er det egentlig et tegn på en hest. Går vi helt bort og klapper hesten, oppfatter vi flere tegn på det samme, nemlig myke hår over kraftige muskler. I Peirce sin modell faller altså skillet mellom assosiasjoner og konnotasjoner bort, og det samme gjelder skillet mellom denotasjon og konnotasjon.

Tegn, interpretant og objekt

Dette er en viktig modell for å forstå Peirce sin forstålese av tegnet. Tegnet er det som står for noe annet, og objektet er det andre som det står for. Interpretanten er den betydningen tegnet har for noen. Hvordan forklares dette i praksis?

I en enkel strekningtegning av en sol er tegnet. Da vil solen være objektet, og tanken våres «dette betyr sol» er interpretanten. Men det er viktig å forstå at objektet ikke er tingen selv, altså «selve solen».

Tegnet kan også bli forskjellige objekt ut i fra interpretanten. Altså tegnet sol kan interpreteres som stjerne, da blir altså objektet for eksempel en filmstjerne. Da er det plutselig åpnet for en helt ny type objekt. Dette aksen kalles for ”uendelig semiose”. Ut i fra den «uendelige semiose» kan en si at det alltid vil være umulig å fastslå tegnenes endelige eller absolutte mening.

Symbol, ikon og indeks

Peirce deler tegnene inn i tre forskjellige kategorier ut i fra hvilke attributter de har. Den første kategorien kalles for symbol. Alt som er noe men betyr noe annet kan sies å være et symbol. Symbol er også tegnene som ikke er logisk, som er arbitrær, en må altså lære seg hva de forskjellige symbolene betyr før en kan lage en mening ut av dem. Eksempler på dette kan være trafikklysets farger, visse logoer og andre fenomener som vi må ha lært betydningen av.

En annen type kalles for ikon eller ikoniske bilder. Dette er tegn som ligner det de står for – det vil rett og slett si bilder, altså visuelle tegn, av mer eller mindre fotografisk eller realistisk type. Eksempler på dette kan være bildet av kongen i et fotografi. Det er ikke kongen selv, men et ikon av kongen.

Det siste typen kalles for indeks. Dette er noe spesielt og kan forklares som et tegn som peker på det de står for. Skispor i snøen er indeksikalske teng på at noen har gått på ski der. Røyk i luften kan være et indeksikalsk tegn på at noe brenner, og så videre.

Noen tegn kan også gå under flere av kategoriene, og dette gjør hele smørjen til et aldri så lite systematisk kaos.

Forskjellige kodeskifter

For å gjøre det hele enda så «mer forståelig», skal det sies at ut i fra hvor tegnene blir framstilt vil dem bety noen annet. Hvis et tegn av en mørk mann i svarte kler blir framstilt i en film vil en trekke konklusjonen, jo, dette regner jeg med er skurken.

Hvis en hadde sett en mørk mann i svarte kler i et kontorbygg ville en trekt konklusjonen, han skal antagelig stjele noe, neida, det ville vi ikke, vi hadde tenkt, han jobber med økonomi. Det ville vi tenkt. Nå spøker jeg godt her. Det begynner å bli sent, og du som overraskende nok skulle lese denne teksten, tenker nok ditt angående seriøsiteten til denne bloggen.

Fra spøk til alvor. Kort forklart kan en si at tegnene blir forstått ut i fra sammenhengen de blir framstilt i, eller ut i fra overordnede koder. Westernfilmer har sin egen kode, og popkulturen har sin.

Genre som koder

En genre kan i en semiotisk sammenheng defineres som en kode som bestemmer hvilke typer av tegn som kan kombineres hvordan innenfor en viss klasse eller familie av tekster. Genre betyr på latinsk genus, som betyr slekt eller familie.

En kan likevel peke ut at genre, til tross for at de er ganske så stabile, hender at de forandrer seg litt med tid. I filmsammenheng kan vi igjen peke på westerngenren. Den har forandret seg jevnt over tid, og noen ganger aksepterer publikum forandringene andre ganger ikke. Genrebegrepet er meget sentralt for forståelsen av allslags mediekommunikasjon, og vi kommer tilbake til det i ene rekke sammenhenger.

HISTORISKE GENRE OG TEORETISKE GENRE er noe forskjellig. Den første handler om sjangre som har vært aktiv som en kommunikasjonsmetode under tiden den var aktiv. Teoretisk genrer er teoretikere (naturlig nok) som i ettertid har etablert en felleskap for visse type filmer eller tekster. Eksempel på dette kan være ”film noir (svart film)”. Man kan altså i og for seg si at denne genren er en ”kode” som er konstruert i etterhånd.

Men en kan like gjerne si at kritikere og forskere har løftet fram og satt navn på en kode som faktisk eksisterte og var virksom i det aktuelle tidsrommet uten at datidens aktører i Hollywood og kinosalene var seg den bevist.

Syntagmer og paradigmer

Syntagmer og paradigmer kan forklares på denne måten: paradigmene kan en kanskje tenke seg som ”språkets lagerhyller” der en finner og henter ut de ord som passer på en bestemt plass i syntagmene. Hvis jeg skulle forklart det med egne ord ville jeg sagt det slik: syntagmer kan sammenlignes med genre, og paradigmer med hvilke kjennetegn som du har lov til å bruke i syntagmet for at seeren skal forstå at det er den nøyaktige syntagme.

Et annet eksempel kan være om en skal kle seg fint i en konfirmasjon er det visse paradigmer som forteller hva som ser lov og hva som ikke er lov. En kan for eksempel ikke ta på seg dressjakke og joggebukse, da bryter du med reglene i det syntagmet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s