Sosiale medier

test

RETORIKK: LÆREN OM TALEKUNST

Det er viktig at du som leser, forstår at denne websiden på ingen måte er noe annet enn en blogg. Du må selv ta stilling til hvor vidt det som står her er riktig, til dels riktig eller feil. Websiden er hovedsakelig ment som et nettsted hvor undertegnede kan samle sine tanker rundt eget studie.

Introduksjon

Retorikk handler om å kunne forstå kommunikasjonen ut i fra avsenderens synspunkt. I moderne tid er ofte retorikken blitt definert som læren om overtalelse.

Retorikkens tradisjoner har opphav i antikkens Hellas omkring fem hundre år før Kristus, som en lære om talekunst. Den oppstod som en refleksjon over hva som kjennetegnet gode talere, det vil si taler som virket overbevisende på tilhørerne og som i den forstand kan kalles effektive.

Sofistene er gruppen mennesker som i antikkens tid ga retorikk et dårlig rykte. De som kjennetegner sofistene er at de mente at de kunne lære folk å tale overbevisende for et hvilket som helst synspunkt. De brydde seg hovedsakelig mer om effekten på tilhørerne, i om talen var i etisk forsvarlig eller i overensstemmelse med vireligheten.

En kan i teorien si at enhver bruk av språket er retorisk, da en alltid vil på en eller annen måte prøve å få motstående part til å akseptere, innse, forstå ens budskap.

Det retoriske arbeid

Alle som holder en tale gjør det alltid med en eller annen form for hensikt. Den klassiske retorikken regnet med tre forskjellige typer taler. Domstalen, påvisende talen (lovtaler og oppvisningstaler), og rådssalen, alle med sine egne særtrekk.

Domstalen dreier seg om skyld og uskyld. Den påvisende talen dreier seg om å rose en eller annen person for noe. Dette gjør en gjerne i sammenhenger som bryllup, jubileer, innvielser og lignende. Den siste kalles som sagt for rådssalen og dreier seg om å overbevise en forsamling om at den ene eller andre handlingen eller beslutninger er klok. Det skal sies at disse tre forskjellige typene taler ikke er dekkende for alle de genrene som er retorisk relevante i dag.

Inventio, Dispositio, Elocutio, Memoria og Actio

Den klassiske retorikken beskriver fem deler eller prosesser som en taler bør gå gjennom for å oppnå et vellykket resultat.

INVENTIO finne fram argumentene som tjener saken. Altså hvordan en velger ut argumentene sine, hva som er mulig eller ikke, hva som har skjedd eller ikke, hva som vil skje eller ikke. I dette feltet blir ofte topoi flittig brukt. En topos kan en i utgangspunktet gjerne si er et spørsmål man stiller angående emnet – en problemstilling.

DISPOSITIO er enkelt forklart måten en framlegger stoffet en fant fram i Inventio fasen. Den skal brukes som en slags forrett hvor en vil fange sitt publikum gjennom gode argumenter som er underbygget av soldige poeng. Her skal alt framlegges, slik at det blir forståelig for publikum, og at du gjennom dine argumenter vinner over publikumet til din side av saken. Du vil i denne fasen trenge en begynnelse, en midtpart og en slutt. I slutten er det også lurt å framlegge en konklusjon gjerne med et følelsesmessig innhold. Men den som blir journalist må lære seg en annen oppbygning. Her må de bruke det som kalles for en ”omvendt pyramide”. Da må stoffet blir presentert med de viktigste poengene tidlig i teksten, og deretter spes med mindre og mindre tekst.

Neste fase kalles for ELOCUTIO og betyr direkte oversatt stil. Denne fasen er også det som har fått størst betydning innenfor retorikken i senere tid. Det handler om hvordan en legger fram språket eller talen sin. Hvilke ting man velger å si og hvordan. Idealet var en tale som var både så klar og så virkningsfull som mulig – sann, god og vakker!

Fase nummer fire kalles for MEMORIA. Dett er også den første fasen som sier seg selv ut i fra ordets betydning, som gjerne kan sammenlignes med det norske ordet memorere. Her går det rett og slett ut på å lære seg teksten eller talen utenat. Vi vet jo alle fordelene ved å kunne teksten sin utenat i stedet for å lese opp fra en nedskrevet tale. Dette er blitt løst i tv-sammenheng med oppfinnelsen som kalles teleprompteren. Det gjør slik at nyhetsoppleseren kan se direkte inn i kamera og samtidig lese det han eller hun må si.

Den siste fasen kalles for ACTIO, og handler om selve framførelsen av talen. Denne fasen handler altså om å forstå hvor en skal sette trykk på ordenen, stemmeleie, kunstpauser, blikk, mimikk og om kroppsspråk generelt.

Overtalelsesmidler

Innenfor den retoriske verden er det tre forskjellige typer midler du kan bruke når et publikum skal overtales eller overbevises om noe: Etos, Logos og Patos.
Etos går ut på og selve framføreren av budskapet, om han eller henne personlige karakter. Virker denne personen troverdig, vil han eller hun seernes eget beste, og så videre. Innenfor reklame blir mennesker som er tilegnet positive konnotasjoner ofte brukt. En skøyteløper som snakker om den nye Omega-3 pillen er et klassisk eksempel på dette. Skøyteløperen er en beundringsverdig person som massene også har tillit til, og reklamen er et forsøk på å overføre massens konnotasjon fra skøyteløperen til sitt nye produkt. Dette er en utspekulert men også veldig vanlig måte å drive reklame.

Logos han om selve talen som blir framført, og om hvilke overtalelsesmidler som er implementert i teksten. Logos kan igjen bli delt opp i to forskjellige biter, enthymemet og eksempelet. Enthymemet går ut på at du sier to regler hvor midten er utelatt. Altså. Christian kan du ikke stole på lenger. Christian er blitt politiker. Med andre ord sier du ingen politikere kan bli stolt på. Publikum kan føle seg smigret ved en bruk av enthymemet, da de er fornøyd med at de forstår hva en snakker om. Enthymemet er også en måte å få publikum til å delta i samtalen. En smart og unektelig effektiv måte å kommunisere og overtale på. Eksempelet er noe annerledes. Det går ut på å vise til et enkelt tilfelle for og dermed antyde at det er en allmenn regel vi står ovenfor. ”Å redusere forsvarsbudsjettet ytterligere er som å forberede et nytt 9. april.”

Pathos er den siste fasen. Den går ut på å mobilisere de sterke følelsene i seg selv og sitt publikum mens en taler. Altså følelser som: anger, skyldighet, hat, medlidenhet og så videre. I rettssaler blir dette flittig brukt, og en god advokat må kunne beherske denne teknikken godt. I den retoriske verdenen er ikke denne teknikken regnte som falsk. Tvert i mot essensiell for å rive meg seg selv og sitt publikum. Her er det likevel viktig og alltid virke troverdig når en bruker Pathos som virkemiddel. Virker en ikke troverdig i sin argumentasjon eller lignende kan teknikken så tilbake på taleren, og svekke hans sjanse for å lykkes.

Nyhetssendingene

Nyhetssendingen er et interessant emne å ta for seg når en ser på retoriske virkemidler. Dette er nemmelig et punkt hvor mange virkemidler er i full sving for å overbevise oss publikum at det tales fra et autoritets- og kunnskapspunkt. Det første virkemiddelet som er i bruk er vignetten som skal introdusere nyhetene. Da er gjerne bilde av en roterende jordklode av enten ekte eller animert stil. Du hører også i tv 2 sin vignett seriøs eller om du vil, spennende nyhetsmusikk. Dette gjør du får å skape et ethos i programmet som helhet men også for nyhetsoppleseren, slik at vi får både tillit til programmet og nyhetsoppleseren som også kalles for anker!

Nyhetsoppleseren på sin side er iført formelle og fine klær av god kvalitet. En stiller ikke i t-skjorte når en skal fremmeføre verdens nyheter. Det er også blitt brukt fargen blå i denne sammenheng. Dette er fordi blå har en konnotativ betydning som gjenspeiler seriøsitet, kongelighet og nøkternhet.

I dagens nyhetssendinger ser vi ofte i bakgrunnen en hardt arbeide redaksjon. Dette konnoterer at deres fakta kommer fra et punkt hvor informasjon kommer kontinuerlig, og at de dermed med andre ord er i en bedre situasjon enn oss som ser på tv-en til å framføre nyheter. Selv om nyhetsoppleseren ikke nødvendigvis vet mer enn oss aksepterer vi likevel at han har en mye bedre forutsetning enn oss til å presentere verdens nyheter, da han sitter i en stol hvor nyheter strømmer inn kontinuerlig.
For å skape en best mulig overgang fra nyhetsstudio til nyhetssendingene snakker altså ankeret, nyhetsoppleseren først som en innledning til saken, hvor vi deretter blir ført inn i situasjonen for en dypere forståelse av saken. Da vil også ankeret, altså nyhetsoppleseren, bli erstattet av for eksempel en reporter. Dette gjør de for å skape en fin og myk overgang slik at vi som seere enkelt skal kunne følge saken.

Ankeret vil alltid holde øyenkontakt med oss som seere, dette føler vi er greit. For dette ankeret er en fast person, som vi er blitt vant med, og som vi føler vi har en salgs kontakt med. Hvis et intervjuobjekt ser direkte inn i kameraet, vil vi med andre ord, føle at dette er en inntrenger. Hvorfor. Fordi det føles unormalt og ikke respektabelt. Det er kun ankeret og andre reportere som har lov til dette. Hele tiden er det ankeret som driver videre nyhetssendingen.
Vi aksepterer det meste de sier i nyhetssendingen fordi de har en meget effektive og vel utprøvde retoriske virkemidler. Skulle de dermed ta for seg en sak du som seer kan mye om kan du komme til å stille deg mer kritisk til det de sier. Hvis du skulle fremme punkter eller ting som ikke stemmer overrens med din virkelighetsoppfatning av samme sak er det naturlig at du fornekter informasjonen. Kanskje vil du klage til de andre som ser på, eller mer sannsynelig, klage direkte til tv-en. Slik er det bare. Men stort sett vil en stille seg positiv og svelge det meste som kommer ut i fra nyhetssendingene!

Metaforer og døde metaforer

I dagens samfunn har vi noe som kalles for metaforer – det er deg vel ikke ukjent. Metaforer kan forklares som en sammensetning av ord, som skaper en logisk absurditet, med en overført betydning, og som dermed leseren må skape en ny betydning av. Eksempel på dette kan være: livet er ikke en dans på roser, en besj sier mer enn hundre dass, dødsgodt, fleskeberg.

Det finnes også noe som kalles for døde metaforer. Dette er metaforer som er, ja du tipper riktig, døde. Hvordan forklarer vi dette i teori? Det er en metafor som vi ikke lenger oppfatter som en metafor, men som et selvstendig ord. I sin tid ble det brukt som en metafor for å bedre forklare eller visualisere noe. Eksempler på dette kan være ”fjernsyn”, ”radiobølger”, ”datamaskin” og så videre. Døde metaforer er i de fleste tilfeller oversettelige, mens levende metaforer er uoversettelige.

Allegori, Ironi, Efemisme, Synekdoke og Metonymi

Det er også mulig å lage en helt tekst som er ”bunnet opp” av metaforer, da kan den kalles for en allegorisk tekst. Allegori er en form som ofte har vært brukt for eksempel til moralske lærestykker, eller til mer eller mindre syrlig humoristiske kåserier. Men hva er forskjellen på Ironi og Allegori.
Det kan være vanskelig å skille de to frasene, da begge i teorien betyr å si noe og mene noe annet. Ironi er ment som en humoristisk måte å si noe på, og ble i antikken betegnet som å framstille seg selv som uvitende. Det er en god betegnelse den dag i dag. ”Det var kjekt å miste mobilen på fjellet”, da fremstiller en seg selv som en idiot. Rett og slett.

Eufemisme er å forskjønne en frase. Altså at en ikke sier ”personen døde i kveld” så sier en ”personen sovnet stille inn”. Det er meget utbredt form i politikkens språkbruk.
Synekdoke er når en sier en setning men en velger å utelate visse ord, og at den har en betydning som omfatter det en sikter til, eller inngår i det. Eksempel på dette kan være ”nordmenn [mange nordmenn] drikker seg dritings i Syden”. ”Jeg tar meg et glass”, det betyr selvfølgelig ikke ta du tar deg selve glasset i deg, men tingene i glasset.

Den andre typen medforståelse kalles for Metonymi, og er en frase som gir forbindelse mellom det en sier og det som menes. ”Jeg liker Tarantino”, det betyr ikke at jeg kjenner Tarantino selv, så klart. ”Jeg tar meg en røyk”. Dette vil jo så klart si at du ikke tar røyk selv, men du tar en sigarett, for å få i deg nikotin som befinner seg i røyken.

Som du sikkert tenker etter å ha lest dette (forskjellen på synekdoke og metonymi) dette, er at det er vanskelig om ikke umulig å skille de fra hverandre. Mulig det er det, men min forklaring er like god som alle de andre forklaringene jeg har funnet på nett. Det er vanskelig å skille dem fra hverandre, amen og god natt.

ROLAND BARTHES

Den frankse litteraturforskeren Roland Barthes utviklet siden teorien om at det er flere lag av viten i ord og bilde. Et stillbilde er sammensatt av mange forskjellige elementer og er ikke like avgrenset som verbalspråkets ord. Derfor har vi opp igjennom årene supplementert bildene med tekst. I film finner du tale, bilde og skrift. Reklame består ofte av et stillbilde bestående av tekst, pressebilder kommer med en forklaring under bildet og kunstbilder har en tittel. Hvorfor gjør vi dette og har det et navn?

Forankring og avløsning

I følge Barthes finnes det to typer funksjoner som verbalspråket kan ha i kombinasjon med bilder: forankring og avløsning. Avløsning betyr når teksten sier noe som ikke befinner seg i bildet, og dermed fører en ny mening til bildet og innholdet som helhet. Forankring er imidlertid kanskje den grunnleggende funksjonen, nemlig det å peke ut hvilke av bildet mangfoldige betydningsmuligheter som er tenkt å være hovedsak.

Med forankring ønsker en altså å avgrense tolkningen til seeren og dermed styre personen inn på “riktig” tolkning av bildet. I følge Jostein Gripsrud overså Barthes en vesentlig ting, at bildet også kan forankre teksten, den kan forme eller prege vår oppfatning av den i en eller annen grad og forstand.

Kildehenvisning

• Roland Barthes
• Mediekultur og Mediesamfunn av Jostein Gripsrud

CHARLES SAUNDERS PEIRCE

Den andre retningen innenfor semiotikk ble etablert av amerikaneren Peirce. Selv om han fokuserer på samme prinsipper som Saussure er det likevel klare motsetninger. Peirce mener på sin side at: “alt er tegn så lenge det betyr noe for oss i en eller annen forstand”.

Ut i fra hans forståelsesteori kan en si at når en ser en hest så er det egentlig et tegn på en hest. Går vi helt bort og klapper hesten, oppfatter vi flere tegn på det samme, nemlig myke hår over kraftige muskler. I Peirce sin modell faller altså skillet mellom assosiasjoner og konnotasjoner bort, og det samme gjelder skillet mellom denotasjon og konnotasjon.

Tegn, interpretant og objekt

Dette er en viktig modell for å forstå Peirce sin forstålese av tegnet. Tegnet er det som står for noe annet, og objektet er det andre som det står for. Interpretanten er den betydningen tegnet har for noen. Hvordan forklares dette i praksis?

I en enkel strekningtegning av en sol er tegnet. Da vil solen være objektet, og tanken våres “dette betyr sol” er interpretanten. Men det er viktig å forstå at objektet ikke er tingen selv, altså “selve solen”.

Tegnet kan også bli forskjellige objekt ut i fra interpretanten. Altså tegnet sol kan interpreteres som stjerne, da blir altså objektet for eksempel en filmstjerne. Da er det plutselig åpnet for en helt ny type objekt. Dette aksen kalles for ”uendelig semiose”. Ut i fra den “uendelige semiose” kan en si at det alltid vil være umulig å fastslå tegnenes endelige eller absolutte mening.

Symbol, ikon og indeks

Peirce deler tegnene inn i tre forskjellige kategorier ut i fra hvilke attributter de har. Den første kategorien kalles for symbol. Alt som er noe men betyr noe annet kan sies å være et symbol. Symbol er også tegnene som ikke er logisk, som er arbitrær, en må altså lære seg hva de forskjellige symbolene betyr før en kan lage en mening ut av dem. Eksempler på dette kan være trafikklysets farger, visse logoer og andre fenomener som vi må ha lært betydningen av.

En annen type kalles for ikon eller ikoniske bilder. Dette er tegn som ligner det de står for – det vil rett og slett si bilder, altså visuelle tegn, av mer eller mindre fotografisk eller realistisk type. Eksempler på dette kan være bildet av kongen i et fotografi. Det er ikke kongen selv, men et ikon av kongen.

Det siste typen kalles for indeks. Dette er noe spesielt og kan forklares som et tegn som peker på det de står for. Skispor i snøen er indeksikalske teng på at noen har gått på ski der. Røyk i luften kan være et indeksikalsk tegn på at noe brenner, og så videre.

Noen tegn kan også gå under flere av kategoriene, og dette gjør hele smørjen til et aldri så lite systematisk kaos.

Forskjellige kodeskifter

For å gjøre det hele enda så “mer forståelig”, skal det sies at ut i fra hvor tegnene blir framstilt vil dem bety noen annet. Hvis et tegn av en mørk mann i svarte kler blir framstilt i en film vil en trekke konklusjonen, jo, dette regner jeg med er skurken.

Hvis en hadde sett en mørk mann i svarte kler i et kontorbygg ville en trekt konklusjonen, han skal antagelig stjele noe, neida, det ville vi ikke, vi hadde tenkt, han jobber med økonomi. Det ville vi tenkt. Nå spøker jeg godt her. Det begynner å bli sent, og du som overraskende nok skulle lese denne teksten, tenker nok ditt angående seriøsiteten til denne bloggen.

Fra spøk til alvor. Kort forklart kan en si at tegnene blir forstått ut i fra sammenhengen de blir framstilt i, eller ut i fra overordnede koder. Westernfilmer har sin egen kode, og popkulturen har sin.

Genre som koder

En genre kan i en semiotisk sammenheng defineres som en kode som bestemmer hvilke typer av tegn som kan kombineres hvordan innenfor en viss klasse eller familie av tekster. Genre betyr på latinsk genus, som betyr slekt eller familie.

En kan likevel peke ut at genre, til tross for at de er ganske så stabile, hender at de forandrer seg litt med tid. I filmsammenheng kan vi igjen peke på westerngenren. Den har forandret seg jevnt over tid, og noen ganger aksepterer publikum forandringene andre ganger ikke. Genrebegrepet er meget sentralt for forståelsen av allslags mediekommunikasjon, og vi kommer tilbake til det i ene rekke sammenhenger.

HISTORISKE GENRE OG TEORETISKE GENRE er noe forskjellig. Den første handler om sjangre som har vært aktiv som en kommunikasjonsmetode under tiden den var aktiv. Teoretisk genrer er teoretikere (naturlig nok) som i ettertid har etablert en felleskap for visse type filmer eller tekster. Eksempel på dette kan være ”film noir (svart film)”. Man kan altså i og for seg si at denne genren er en ”kode” som er konstruert i etterhånd.

Men en kan like gjerne si at kritikere og forskere har løftet fram og satt navn på en kode som faktisk eksisterte og var virksom i det aktuelle tidsrommet uten at datidens aktører i Hollywood og kinosalene var seg den bevist.

Syntagmer og paradigmer

Syntagmer og paradigmer kan forklares på denne måten: paradigmene kan en kanskje tenke seg som ”språkets lagerhyller” der en finner og henter ut de ord som passer på en bestemt plass i syntagmene. Hvis jeg skulle forklart det med egne ord ville jeg sagt det slik: syntagmer kan sammenlignes med genre, og paradigmer med hvilke kjennetegn som du har lov til å bruke i syntagmet for at seeren skal forstå at det er den nøyaktige syntagme.

Et annet eksempel kan være om en skal kle seg fint i en konfirmasjon er det visse paradigmer som forteller hva som ser lov og hva som ikke er lov. En kan for eksempel ikke ta på seg dressjakke og joggebukse, da bryter du med reglene i det syntagmet.

FERDINAND DE SAUSSURE

Innenfor semiotikk finnes det to ulike retninger. Den ene retningen står lingvisten Ferdinand De Saussure for. Han tok utgangspunkt i det verbale og språkelige, og mente at alle tegn inneholdt et materielt uttrykk og et immaterielt innhold. Altså vil alle prikker, streker, rundinger, figurer, lydbølger kunne være tegn. Dette er ting vi knapt nok tenker over, og tegnenes betydning er styrt av konvensjoner eller koder i samfunnet du lever i.

Innenfor det verbale kan en si at forholdet mellom uttrykket og innholdet er arbitrært, vilkårlig eller tilfeldig. Det er ingen logisk grunn for at når vi sier hund høyt eller skriver hund så betyr dette hund. Vi kunne likegodt kalt hund for katt, det hadde ikke hatt noe betydning. Dette er bare etablerte konvensjoner i vårt samfunn i dag, og hva hund heter varierer jo fra land til land.

Det er annerledes med visuelle tegn som vi ser gjennom fotografier eller tv. Når vi ser en hund løpe forbi kamera i en tv-reportasje er det ikke hunden selv vi ser, men tegnet av hunden. Det er logisk i motsetning til en tekst hvor tegnet hund er brukt, da er det bare en generell hundebetydning knyttet ti seg, ingen bestemt rase og slett ikke noe navn. Det visuelle hundetegnet vil alltid være mer bestemt – i alle fall så lenge det handler om fotografiske eller en realistisk tegning.

Denotasjon og konnotasjon

Hvert uttrykk vil ha et denotativt betydning og et konnotativt. En denotativ betydning av et uttrykk vil være den direkte oversatte meningen av uttrykket. En konnotativ betydning av et uttrykk er det andre uttrykker kan stå for indirekte. Kon-nontasjon betyr direkte oversatt med-medbetydning, og konnotative betydninger av uttrykk er noe vi lærer med automatikk og ikke tenker mye over. Selv om den denotative betydningen av et uttrykk er noe konstant vil den konnotative betydningen variere veldig.

Et eksempel på dette kan være soltegnet som vikingene brukte. Dette er et tegn som ingen hadde noen negative konnotasjoner i etterkrigstiden. Men da nazistene tok soltegnet i bruk undre verdenskrig skiftet den konnotative betydningen av tegnet. I ettertid konnoterer dette tegnet avsky for folk flest. Mindre ekstreme eksempler kan være klesmote. Klær som er på mote vil konnotere at en er nytenkende, kul og kanskje litt hipp. Mens de samme klærne vil konnotere noe helt annerledes om en skulle tatt i bruk forårets mote. Da vil de samme klærne konnotere noe helt annerledes.

Det er viktig å kunne skille mellom konnotasjon og assosiasjon. Konnotasjon vil bety det kulturelle felleskap sin forståelse eller betydning av et gitt tegn. Mens en assosiasjon vil bety enkeltindividets forståelse av tegnet.

Det er også viktig å kunne forstå at tegnene vil ha forskjellige betydninger ut i fra hvor de sier dem. Altså, om en skulle rope “brann” på en pub i Bergen vil det konnotere noe helt annerledes enn om en skulle ropt det for eksempel på en pub i København. Det vil altså ta person som besøker et nytt sted, by eller land en viss tid før en plukker opp alle de lokale betydningene og frasene av et ord. Dette gjør at en av og til vil ha vanskeligheter med å forstå utenlandske programmer som er blitt kjøpt inn til Norge. De vil bruke uttrykk og fraser som betyr noe annet for dem enn det gjør hos oss.

INTRODUKSJON TIL SEMIOTIKK

Semiotikk er et spennende emne på mange måter. Det er et felt vi indirekte kan mye om, men som likevel er vanskelig å sette fingeren på. Det handler om å forstå tegnene vi bruker i samfunnet vårt, og om hvordan disse tegnene skaper en mening. For å illustrere hva Semiotikk handler om i korte trekk vil jeg benytte meg av et lite eksempel.

Du koser deg en fredagskveld foran tv-en; en film starter. Det første du ser når filmen starter er et damplokomotiv som stanser ved en togstasjon. Ut av toget kommer en mann kledd i svart. Mannen har “tredagersskjegg”, hatt, store sko og et belte med en revolver i. Denne mannen kaster seg opp på en hest og rir inn mot en gammeldags amerikansk by

Hvis jeg hadde spurt deg hvilke sjanger dette er hadde du nok resonnert deg fram til at dette er en western. Det er godt mulig du greide å tippe dette allerede etter noen korte sekunder. Du har med andre ord “lest” ut av bildet og lydspor hva slags film dette er. Etymologisk sett er altså det å lese, å sette sammen ulike elementer til en ny helhet. Elementene i filmen betyr i og for seg forskjellige ting, men vi kan samle dem alle i forestillingene vi har om westerngenren. Hvert av disse elementene kan en da si at fungerer som tegn.

NORSK RADIO

Jeg har ikke lagt mye arbeid ned i denne teksten, men det kan være jeg vil komme tilbake til teksten i ettertid for å oppdatere den med ytterlig informasjon.

Radio ble introdusert i Norge i mellomkrigstiden, og mellom 1923-1933 ble det etablert en del lokale radioer. Det var hovedsakelig privatpersoner som etablerte de første radiostasjonene rundt om i Norge. I 1923 ble det stiftet et privat selskap kalt Kringkastingsselskapet. Dette selskapet fikk innenfor en periode enerett til kringkasting innenfor Osloområdet med en radius på 150 km. Tett etter ble det etablert selvstendige radioselskap i Bergen, Ålesund og Tromsø.

Grunnet misnøye med tilbudet og kvaliteten ved sendingene ble det i 1933 bestemt at staten skulle ta over ansvaret kringkasting i Norge. NRK ble dermed etablert. Stor utbygging av nye sendere førte til at stadig nye deler av landet kunne ta imot programmene. En av målene til NRK var at hele landet skulle ha mulighet til å motta programmene.

Under og etter krigen var radioen et sosialt medium hvor alle i familien kunne samles rundt. Den hadde i etterkrigstiden samme rolle som tv-en skulle få tiår etterpå. Sakte men sikkert utvidet NRK sendetidene sine, og i 1984 ble en ny radiokanal etablert, P2. Samtidig ble det åpnet opp for at nærradioen igjen skulle få mulighet til å sende sine egne sendinger.

Fram til 1988 var det forbudt med reklame i lokalradioene og programmene var stort sett finansiert av sine eiere. Da reklameforbudet ble opphevet i 1990 ble lokalradioen en mer profesjonell og kommersiell framtreden, og gav samtidig NRK stor konkurranse.

I dag har vi nesten et titalls radiostasjoner, noen privateid andre eid av staten. Til tross for store endringer i samfunnet i løpet av 1900-tallet har radioen aldri gått av moten. Mye av dette henger sammen med at radioen hele tiden har tilpasset seg tidene. Andre grunnen kan være at mediet kan kalles for et sekundærmedium. Det vil si at en ikke trenger å gi mediet all oppmerksomheten for å kunne følge sendingene. Det er fult mulig å gjøre andre ting samtidig som en hører på radio. Mye av suksessen til radio ligger i nettopp dette.

Kildehenvisning

1. Media i samfunnet
2. Radio
3. Kringkasting

NORSK PRESSE

Norge har i dag en sterk og variert presse, og den kan delles opp i tre ulike nivå: nasjonale, regionale og lokale aviser. I mange land, inkludert i Norge, har vi aviser som retter seg mot visse deler av befolkningen, et eksempel på dette kan være: dagens næringsliv eller sagat.

En kan argumentere for og i mot hvilke mål avisene i Norge har, men det er lett å bli enig om tre sentrale punkt: profitt, kunnskapsøkning og politisk påvirkning. Norsk presse blir finansiert på forskjellige måter: salg av avisen som helhet, salg av reklame, private og offentlige tilskudd.

For mange mindre aviser har støtten som kommer fra staten (mer om pressestøtten) likevel vært hovedgrunnen for at det har vært mulig å drive avis. Det er kanskje også en av grunnene for at vi i Norge har en så variert presse. Men hvordan startet det?

Historisk Utvikling

Norge kom en god del senere i gang enn mange av de andre landene i Europa, faktisk 150 år etter den første avisen hadde sett dagens lys. Midten av 1700-tallet fikk Norge sin første avis, og den første dagsavisen kom i 1819 og gikk under navnet morgenbladet, og er aktivt den dag i dag. Grunnen for at det tok så lang tid før Norge fikk egen presse henger sammen med at vi var i union med Danmark. Vi hadde dermed ikke et like stort behov for egen presse. Dette forandret seg fort etter vi gikk ut av unionen.Utviklingen til norsk presse kan deles inn i 4 forskjellige perioder:

1. Ekspansjon (1835 -1915)
2. Overgang (1915 – 1945)
3. Markedskonsentrasjon (1945 – 1990)
4. Nedgangsfase (1990 -)

Ekspansjon varte helt fram til 1915, og ved slutten av denne perioden hadde alle de store byene i Norge konkurrerende aviser. Mange aviser var da politiske aviser som valgte å støtte et gitt parti. I mange tilfeller hjalp også partiene avisene økonomisk.

Neste periode dekker mellomkrigstiden og kalles for overgangsperioden. I denne perioden holdt antallet aviser seg konstant, men det var likevel en del nedleggelser og noen nye etableringer.

Neste periode kalles for markedskonsentrasjon og startet i etterkrigstiden. I denne perioden forsvant mange av de mindre avisene, mens de store vokste seg større, og etablerte seg til slutt som riksaviser. Sakte men sikkert ble båndene avisene hadde til partiene svekket, og forsvant gradvis helt vekk.

I 1990 og videre har avisene gått inn i en ny periode, kalt nedgangsfasen. I denne fasen er det økende konkurranse, blandet med endret utforming og innhold som har stått i fokus.

Norsk pressekultur

Norsk presse har siden 1814 hatt i teorien hatt trykkefrihet, grunnen for at jeg sier i teorien er fordi den i det siste har blitt noe lunde forandret. Norsk presse har gitt seg selv noen begrensninger. Eksempler på dette er redaktørplakaten og vær varsom-plakaten.

I dag er massemedia et viktig bindeledd mellom folket og styresmaktene. Det bringer informasjon fra organisasjoner, partier, staten og andre til folk flest. Det bringer også kunnskap til styresmaktene om hva folk ønsker og trenger. Det er viktig at alle får komme til i avisene i den grad det er nyttig for befolkningen. Hvis en for liten gruppe styrer media kan dette være en truende faktor for et godt fungerende demokrati. Mange og uavhengige aviser øker sjansene for at godt mangfold, og vil indirekte virke styrkende på demokratiet. I Norge innførte man derfor pressestøtten som skulle hjelpe de mindre avisene økonomisk.

Kildehenvisning

1. Pressestøtte
2. Vær varsom-plakaten
3. Redaktørplakaten
4. Media i samfunnet

MEDIEUTVIKLING I FIRE FASER

Medieutvikling skjer forholdsvis i fire ulike faser. Når et nytt medium treffer markedet er det i introduksjonsfasen, om det vil lykkes eller ikke bestemmes av markedet. Om det lykkes i introduksjonsfasen beveger det seg da videre til fase nummer to, kalt spredningsfasen. I denne fasen vil mediumet nå ut til en større del av befolkningen. Etter den fasen vil den gli over i stabiliseringsfasen. Mediet styrker sin posisjon i kraft av høy og bred oppslutning blant befolkningen og det faktum at befolkningen er blitt vant til mediet. Den siste fasen er nedbyggingsfase, en fase som kun blir realitet for noen typer medier, VHS-kassetten er et eksempel på dette.

• Introduksjonsfasen
• Spredningsfasen
• Stabiliseringsfasen
• Nedbyggingsfase

Når et nytt medium treffer markedet er ofte andre medium nødt til å tilpasse seg for å overleve. Et godt eksempel på dette er radioen. Det er et medium som har vært under kontinuerlig forandring siden den ble lansert på markedet. Den har vellykket klart å tilpasse seg alle tider, og er i dag et medium med god oppslutning blant befolkningen.

Remediering

Når et nytt medium treffer markedet prøver det ofte å bruke publikum sin kjennskap til andre medier til sin fordel. Eksempler på dette kan være at radioen prøvde å bruke lydopptak av konserter i sine sendinger. Et annet eksempel er aviser på Internett som prøvde å ha en tilnærmet lik utforming som papiravisene.

Etter tid greier de nye mediene å bruke den nye teknologien til å utvikle nye innholdsformat. Eksempler på dette kan være aviser på Internett som nå benytter seg av lenker, videoklipp og lydklipp i avisartiklene sine. Denne prosessen kalles remediering etter Jay David Bolter.

Remediering av sjangre medfører vesentlige endringer: nye rammer, virkemåter og bruksmønstre. Digitalisering fører til at alle sjangere kan kombineres og krysses på helt nye måter. Interaksjon med brukeren får også ny betydning, og blir ofte en viktigere del av sammensatte uttrykk.

Konvergens

Konvergens betyr direkte oversatt nærme seg hverandre, renne sammen, falle sammen. Konvergens i mediasammenheng handler det om hvordan forskjellige medier stadig integreres og bringes tettere sammen. Mediakonvergens er både en konsekvens av og en årsak til globalisering. I tillegg skjer det en gjenbruk av stoff på flere måter og flere steder.

Når vi ser dagsrevyen forteller nyhetsoppleseren at en kan lese mer om saken på websiden deres. Når en besøker websiden vil en igjen bli stilt ovenfor lenker som peker til steder hvor en kan lese ytterlig om saken. Samtidig er det et økende samspill med mottakerne: avstemminger, rangeringer, konkurranser med sms, musikkønsker, debattforum, osv. Skillet mellom profesjonelle sendere, og andre aktører blir mindre tydelig. Dette får konsekvenser for kvalitet på innholdet, og dermed stiger kravet til kildevurdering hos publikum.

Kildehenvisning

1. Multimedialitet i digitale medier
2. Jay David Bolter
3. Media i samfunnet av Ture Schwebs og Helge Østbye

PLURALISTISK, MARXISTISK OG NORMATIVT PERSPEKTIV

Det finnes to grunnleggende måter å forstå samfunnet på innenfor samfunnsforskning, pluralistisk og marxistisk syn.

Pluralistisk Perspektiv

Pluralistene ser samfunnet som sammensatt av konkurrerende grupper og interesser. Mediene vil kunne handle fritt ovenfor samfunnseliten, og handler uavhengig av staten, politiske partier og andre pressgrupper. En ser rett og slett mediet som en uavhengig institusjon som er styrt av sine egne eliter. I denne måten å se samfunnet på er det viktig med et stort mangfold i mediene, slik at flest mulige synspunkter og vinklinger vil komme frem i massemedia.

Noe som igjen vil gi brukerne større mulighet til å velge det de interesserer seg for, som igjen vil føre til at mediene folk “bryr” seg om, er de mediene som vil overleve i det lange løp. Kort oppsummert tror pluralistene at fri presse er den beste måten å få fram sannheten på.

Når forskjellige medier konkurrerer, vil de som har størst oppslutning vinne, og forhåpentligvis er de dem som presenterer sannheten for sitt publikum. De mediene som misbruker publikums tillit vil sakte men sikkert dø ut. En kan si at pluralistiske perspektive tar utgangspunkt i sentrale momenter ved den liberalistiske ideologien.

Marxistisk Perspektiv

Marxistisk syn på media er helt annerledes enn det pluralistiske. I det marxistiske syn blir mediene i kontrast dominert av en elite som styrer media enten indirekte eller direkte. Indirekte styring kan forklares i at de som arbeider i media, kan ha illusjoner om at de er uavhengige og kristiske, men i virkeligheten blir de stor grad bundet til valg av tema og presentasjonsform.

Mediene blir brukt som en arena hvor klassens ideologi vil bli spredt. Kontrollen vil ligge hos monopolkapitalen – en minkende gruppe kapitalister som kontrollerer en større og større del av næringslivet. Styringen kan igjen sies å være indirekte på andre måter: bruk av premiering og forfremming av de journalistene som går harmonisk sammen med kapitalistenes ideologi – eller i hvert fall ikke undergraver kapitalistenes posisjon.

Normativt Perspektiv

Et normativt perspektiv går ut på å argumentere for hvilke rolle media bør ha i dagens samfunn? Er media sitt hovedformål å holde befolkningen informert eller blir det som alle andre bedrifter, tjene penger? Dette er grunnlaget for å forstå et normativt perspektiv. For at demokratiet skal kunne fungere trenger vi at media holder befolkningen oppdatert på viktige saker.

Dette er en av grunnene for at NRK ble etablert og har forblitt statelig kontrollert. Det samme gjelder også pressestøtten som ble etablert for å holde oppe et ideologiske, variert og en regional pressesystem. Men alle er ikke enig om at den bør stille disse kravene til media. Noen mener at en heller bør se på media som fritt konkurrerende varer som på et marked. I en slik situasjon vil alle varen som kjøperen liker best overleve, og vi vil få et naturlig utvalg.

Kildehenvisning

• Liberalisme
• Pluralistisk og Marxistisk perspektiv
• Media i samfunnet av Ture Schwebs og Helge Østbye